Dorske gjesp.

I kronikken «Feige kunstnere» lufter Vetle Lid Larssen en berettiget frustrasjon over kunstlivets blodfattige kreativitet. Han har mange friske utspill om kunstnernes dvaske engasjement og politiske impotens. Det er treffende med henblikk på kunstlivet i sin alminnelighet, for her er det ikke mye opprør å spore. Og man skal lete lenge for å finne et verk med provokatorisk kraft. Samtidskunsten fremkaller bare en serie dorske gjesp.

På den annen side er det mange kunstnere som er engasjerte og opprørske. De jobber da også målrettet med å klekke ut provokasjoner på løpende bånd. Og leser man deres utlegninger i kataloger og media skorter det avgjort ikke på politiske vinklinger i deres verk. Det er altså ingen mangel på store visjoner og kunstnerisk temperament, i egne øyne.

Mangler evnen.

Det er en utbredt forestilling hos kunstnere, at det de har inni seg, også ligger i verket. Har de sterke følelser og ditto opprørstrang, vil det med nødvendighet komme til uttrykk i kunstverket. Men så enkelt er det ikke. Å virkeliggjøre indre ønsker og ideer, kort sagt nedfelle det i et verk, forutsetter at man har evnen til å skape. Og det er her tampen brenner. Dagens kunstnere har engasjementet og lysten, men ikke evnen.

Derfor tror jeg det er helt feil å kritisere kunstnerne for at de er feige og mangler politisk engasjement. Er det noe de har til overmål så er det nettopp dette. Derimot er de kunstnerisk evneveike. De har ikke lært seg den kunstneriske kommunikasjonen, som gjør det mulig å skape et adekvat og slagkraftig uttrykk. I dag finnes det ikke noe kunstakademi som kan veilede i den retningen. Alt det forsvant på 80- og 90-tallet da akademiene gikk over fra håndverksbasert læring til selvutvikling på teoretiske premisser.

Kunstakademiene er i dag blitt oppbevaringsanstalter for egostyrte avvikere som søker den optimale frihet til hemningsløs subjektivisme. Dermed forsvinner også muligheten til å allmenngjøre egne erfaringer, kort sagt forvandle det indre engasjementet til kommunikativ realitet. Resultatet blir privat og platt.

Patte på eget bryst.

Kunstnerne er helt avmektige i sin formidling. De mangler hverken temperament eller opprørstrang, men de befinner seg i et kunstnerisk limbo, der kreativiteten ikke får annet utløp enn å patte på eget bryst. I stedet for å gå på et kunstakademi burde de ta seg jobb i et reklamebyrå. Der vil de lære elementære ting om formidling, alt fra forførelse til forargelse.

Kilde: Aftenposten